BYGGESKIKK OG ARKITEKTUR
|
|
Nordsjøregionen er en del av et større nordatlantisk område, som både har interessante fellestrekk og karakteristiske regionale forskjeller. De atlantiske kystlandskapene rundt Nordsjøen utgjør en naturregion som fra forhistorisk tid er preget av store lyngheier og områder med varmekjær lauvskog, og bosettingsformene følger et visst mønster gjennom vikingtid og middelalder og fram til senere århundrer. |
|
I folkevandringstiden, på 400-500-tallet, er landskapene delt i hovdingdømmer og småriker, så kommer det en langperiode med voksende kirkemakt og kongemakt og utvikling av byer. I overgangen mot middelalderen bygges det slott og borger som avløser vikingtidens hovdinghaller, det bygges kirker og klosteranlegg, og gårdsbosettingen utvikler seg fra de store langhusene til mer komplekse landsbyer i jordbrukslandskapet. |
|
|
De stolpebygde husene som vi finner spor etter langs hele nordsjøkysten i jernalderen og vikingtiden, fra Friesland til Jylland og Sørvest-Norge, fortsetter i bygningstradisjonene i århundrene etter reformasjonen. Det nordtyske og danske bindingsverket hører til sammearkitekturtradisjon som de vestnorske stavbygningene, som igjen har et umiskjennelig konstruktivt slektskap med de store middelalderlåvene på gårdene i Sør-England, Normandie, Belgia og Nederland. De norske tømmerhusene, røykstovene, er i prinsippet samme bolighus som ”the scottish blackhouse”, med åre på golvet og ljore i taket. Men gårdsbygningene i Skottland og på Vesterhavsøyeneer steinbygninger, tekket med store stråtak (tatched roof) – som i Jylland og Friesland – mens Norge bygger trehus, med tak av never og torv. I landskapene rundt den sørlige delen av Nordsjøen er det er særlig steinarkitekturen og det utmurte bindingsverket som preger arkitekturen, både i byene og i landsbyene. |
